23. februar 2009

Hårklipe i filt

Fort gjort å lage og så kanskje Leona får med seg hårklipene sine hjem igjen fra barnehagen siden det bare er hun som har slike. Senere på kvelden broderte jeg navnet hennes i rødt på den for da kan det ihvertfall ikke være noe tvil hvem den er sin ;)

Kiddoen vil ikke smile eller være søt foran kamera lengre - det er bare grimaser som gjelder.

22. februar 2009

Bursdagskos

21. februar 2009

4 år

19. februar 2009

Bursdagskrone

Leona har, så og si, hver eneste dag siden jul spurt om hun ikke har bursdag snart. Og både de ansatte og barna i barnehagen har blitt beordret til å lage bursdagskrone til henne flere ganger i uka. Men nå er dagen snart her og jeg lovte henne å lage en bursdagskrone, så da måtte jeg vel sy en? Ikke akkurat perfekt, men den duger da for en stund ;)

16. februar 2009

Perling

15. februar 2009

Selvportrett

Leona satt og puslet med tegning i dag, og så spurte jeg henne om hun kunne tegne seg selv - hun har alltid bare tegnet masse krimskrams og aldri noe 'ordentlig', men jeg ser jo at hun kan om hun vil ;)

13. februar 2009

Dagen i dag er din, og den er her

My life & love

Bare tenk litt over den, dere. De fleste av oss har mange dager å ta av og leve, så jeg synes vi skal bruke dem for det de er verdt og ikke ta livet og alt vi har rundt oss som en selvfølge.

Det har vært stille her - igjen. Det skyldes at jeg er litt tom for tiden. Energiløs og tømt for humør og glede. Er midt i praksistiden min på Seksjon Lindrende Behandling - et sted hvor kreftpasienter kommer for å vente på døden. Jeg så for meg at jeg kom til å føle at det var en givende plass å være, hvor jeg kunne hjelpe og være en støtte i den siste tiden. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg føler meg som den svake blandt alle disse fantastiske menneskene som er der. Jeg gråter når de gråter, og jeg gråter når ingen ser meg. Det føles tungt, så det tar mer enn det gir for min del fordi man blir glad i dem og man bryr seg. Har vanskelig for å distansere meg.
Beklager for et litt depressivt innlegg, men jeg trenger å få skrevet litt av meg.

Jeg føler jeg må gjøre noe når prakistiden min er ferdig for å 'kvitte' meg med alt det triste og leie som har omgitt meg i så mange uker slik at jeg kommer meg opp av hullet jeg har havnet i.
Noen tips?