13. februar 2009

Dagen i dag er din, og den er her

My life & love

Bare tenk litt over den, dere. De fleste av oss har mange dager å ta av og leve, så jeg synes vi skal bruke dem for det de er verdt og ikke ta livet og alt vi har rundt oss som en selvfølge.

Det har vært stille her - igjen. Det skyldes at jeg er litt tom for tiden. Energiløs og tømt for humør og glede. Er midt i praksistiden min på Seksjon Lindrende Behandling - et sted hvor kreftpasienter kommer for å vente på døden. Jeg så for meg at jeg kom til å føle at det var en givende plass å være, hvor jeg kunne hjelpe og være en støtte i den siste tiden. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg føler meg som den svake blandt alle disse fantastiske menneskene som er der. Jeg gråter når de gråter, og jeg gråter når ingen ser meg. Det føles tungt, så det tar mer enn det gir for min del fordi man blir glad i dem og man bryr seg. Har vanskelig for å distansere meg.
Beklager for et litt depressivt innlegg, men jeg trenger å få skrevet litt av meg.

Jeg føler jeg må gjøre noe når prakistiden min er ferdig for å 'kvitte' meg med alt det triste og leie som har omgitt meg i så mange uker slik at jeg kommer meg opp av hullet jeg har havnet i.
Noen tips?

4 kommentarer:

Ingeborg 14. februar 2009 kl. 01:40  

Å komme seg litt bort ved hjelp av en reise er jo alltid deilig, da kanskje det er lettere å få tankene vekk:) Et forslag kan jo være ei helg på spahotellet (Holiday Club) i Åre, deer er det lett å kose seg! Med badeland, saunaarena, bowling, lekeland og spaavdeling alt pakka inn i et stilig hotell:) Og skibakker og et koslig lite fjellbyaktig sentrum like ved;)
Skjønner at det ikke er lett å være i praksis på en sånn plass, men kunsten å holde motet oppe er vel noe som kan komme etterhvert? Tipper jeg hadde reagert likt som deg i samme situasjon. Lykke til videre, du er nok satt pris på:)

Merete 14. februar 2009 kl. 15:21  

I jobbe på SLB er ingen lett oppgave. Man får jobbe med pasienter i sin siste fase av livet, og det er klart det påvirker en ung person. Selv om det er fryktelig tøft nå tror jeg du kommer til å lære masse av denne praksisen. Både om deg selv og yrket du går inn i. Det er ingen svakhet at du gråter og lar deg påvirke, det er heller mer med på å skape deg til en bedre helsearbeider.

Bildet du har lagt til her var helt nydelig, det rørte hjertet mitt.

Tror det viktigste for deg nå er å gjøre noe ved siden av jobben. Oppleve noe, sammen med familie og venner, skape minner og egne opplevelser. Det trenger jo ikke være mer enn en tur ut, kanskje ta med vafler og kakao og leke litt. Leve litt! Høre på musikk som gjør deg glad.

Mange klemmer :o)

Erica 17. februar 2009 kl. 09:35  

Veldig levende skrevet. Jeg frykter at jeg har det på samme måte. Jeg blir nok lett knyttet til brukere (var 3 dager på en dementavdeling og 1 dag på en annen avd på et sykehjem, og den korte tiden var nok til å knyte relativt sterke bånd). Men det er tross alt en god egenskap, Lill ;) Men det er vanskelig å skjønne hvordan man skal klare å distansere seg en smule, eller rase forbi i korridorene, uten å ha tid til å sette seg ned med hver enkelt som trenger det... :( Det er lov til å gråte, og det er vel også lov til å felle en tåre sammen med brukerne. Det gjør det hele mer virkelig, og viser at du bryr deg - og har et hjerte.

Det er hjelpepleien du går nå?
Når er du ferdig?

Godt forslag å høre glad musikk. Og selv om det kan kjennes feil først, så kan det hende det hjelper deg å koble fra. Og da snakker vi ikke bare etter praksisperioden er over, men i hverdagen nå... Det er enkelt, og det kan hjelpe.
Ellers så kan nok en helgetur eller noe sånt være tingen? Eller litt trening? Yoga?

Jeg håper du får snakket ordentlig med kolleger om dette også. De kan hjelpe, og de kan fortelle deg hvordan de takler dette. Det er en veldig spesiell post å jobbe ved, så jeg håper noen tar ansvar for å snakke med deg...

Klem fra Erica

Lill-Marita 19. februar 2009 kl. 22:24  

Tusen takk for kommentarer og e-mailer. Det er godt å lese andres synspunkt, tanker og idéer... :)

Erica: går hjelpepleien og er ferdig mot sommeren. Prater litt med de som jobber på SLB, men det blir nok et tema når klassen samles igjen om en ukes tid - gleder meg til å være sammen med muntre klassekamerater igjen ;)